Da tårer var positivt!

Idag er en spesiell dag, det er nøyaktig 1 år siden jeg kom gråtende inn i stua til mannen. Jeg gråt og skalv, og klarte nesten ikke få frem et ord. Den kjente setningen som jeg hadde hørt mange ganger før kom fort: "Negativt igjen ja?"

Endelig var dagen kommet, og jeg kunne riste på hodet som i et "nei" og rope tilbake: "Kom her og se".

Den dagen da tårene var positive, det var gledestårer og KUN det.

De som blir gravid bare de ser på mannen sin omtrent, forstår nok sikkert ikke helt hvor stort dette var. Men for oss som hadde slitt i nesten 9 år, var dette en helt utrolig merkedag!

Da jeg minuttene før hadde stått på badet for å utføre testen. Trodde jeg den skulle være negativ. Dette fordi jeg hadde blødd nesten en uke allerede.

Men da jeg hadde tissa og utført testen, lyste det et klart, fint og blått kryss mot meg. Omtrent før den var ferdig. Da skjønte jeg det, dette er ekte. Det var vår tur, endelig var jeg gravid. For oss som har slitt så utrolig lenge, var det også skummelt.

Selv om vi klemte hverandre og hoppet om kapp av glede, lo, gråt og smilte om hverandre. Stakk det litt baki hodet, kom det til å gå bra? Jeg blødde jo, hva med det?

Bekymringen for om jeg i det hele tatt kunne bli gravid var borte, men bekymringene for om jeg kunne klare å bære det frem overtok. Dagen etter skulle jeg ta blodprøve og Haukeland ringte meg ganske så kjapt, selv om jeg tok blodprøven i Volda og svarene måtte sendes nedover der. HCG'en var godt over hva dem hadde som nedre grense, den var allerede krøpet over 100 og burde være på rundt 50. Så de var sikker i sin sak på at dette var en vellykket graviditet så langt.

Tenk, det er nøyaktig 1 år siden livet vårt ble snudd på hodet. 1 år siden vi fikk vite om mirakelet som hadde tatt bolig i magen min. Nå er Sander André 16 uker gammel, idag faktisk ❤En ordentlig blid gutt, som stadig utvikler seg i rekordfart. Som bestemte seg for å få tenner da han var 15 uker gammel 😅🙊 Han har fått opp de to fremtennene nede i munnen. Vel tidlig vil jeg si, og satte litt utfordring for ammingen noen dager hvor han beit meg 🙈

Vi kom over det også, takk og lov 😀

Som vi elsker den lille gutten vår, som har blitt så stor.

Det er virkelig sant, for nøyaktig 1 år siden var den dagen tårer ble positivt 💕

På sykehus!

For noen tøffe uker det har vært.

Sander André har gått igjennom litt av hvert siden fødsel, men er en sånn en glad og tøff gutt for det om.

Vi er på sykehuset nå, vært innlagt siden søndag kveld. Lillegutt ble veldig slapp søndag, fraværende, krevde ikke mat og så kjente jeg at han ble fryktelig varm... 😢

Ringte legevakt med en gang vi konstaterte at han hadde feber på 38,5. Man skal jo alltid det på disse små, og vi fikk komme inn med en gang. På legevakten var det ingen tegn til forkjølelse eller noe, men han hadde jo feber så vi ble sendt videre til Haukeland sykehus.

De mistenkte raskt urinveisinfeksjon, og prøven ga utslag på UVI. Hvilket betyr behandling med intravenøs antibiotika....

Hvor lenge vi må være her er ikke sikkert enda, men legen idag mente 5 dager iallefall. Så vet faktisk ikke helt.

Lillegutt har det under omstendighetene bra, og vi som foreldre reagerte kjapt. Så de har fått tatt tak i infeksjonen før det ble for ille. Godt er det. Men var ikke vanskelig for oss å se at noe var galt, såpass kjenner vi lille prinsen vår ❤

Så her sitter jeg og prinsen, og pappen kommer på besøk så ofte han kan. Rart å være uten pappen hele tiden, og vi savner han noe helt enormt! Men sånn er det, forhåpentligvis kommer vi hjem igjen til helgen.

Vondt og se lille ikke er i form 😢Synes liksom han har hatt nok.

Selv når ting er tungt, smiler den tapre helten vår innimellom. Elsker denne gutten så utrolig høyt!

Vi har fått låne vogn på sykehuset og trillet litt idag. De er kjempedyktige og vi føler oss veldig godt ivaretatt her, virkelig ❤

Han var til og med så heldig å få besøk av sykehusklovnene idag, helt herlig ❤Kom en tåre i øyenkroken til mor da ja❤

Så vi har det OK, men gleder oss til prinsen er frisk igjen. Godt de er flinke og veldig nøyaktige her, tar ingen sjanser med disse søte små! Og bra er virkelig det!

Alenemødre, dere har min fulle respekt!

De fleste fremstiller den første babytiden som rosenrød, iallefall i sosiale medier. På blogger, Instagram osv. Jeg kan ofte få dårlig samvittighet for at jeg er sliten, sur og lei. Særlig siden vi sleit i nærmere 9 år før vi endelig fikk prinsen vår. Jeg burde bare være takknemlig, smilende og blid ikke sant?

Den første babytiden er knalltøff spør du meg. Jeg vet selvsagt at det ikke har noe med at jeg er utakknemlig eller lignende, at jeg er sur pga lite søvn. At jeg er utslitt, og av og til må kjempe meg gjennom dagene med gråten i halsen. Når jeg snakker med venninner osv. sier jo alle det samme... "sånn var det hos oss også, det blir bedre".

Ja, det blir bedre. Godt er det. Selv om enkelte dager er knallharde, jeg ikke får sove på 2-3 døgn og mini er utilpass.

Selv om det, så har jeg god hjelp. Fantastisk støtte i mannen, som virkelig trår til. Han varter opp, henter ting, serverer, rydder, støvsuger og alt som er... Jeg gjør huslige ting, kun når det er rom for det. Han tar også sin tørn med Sander André, har pappatid, bysser han i søvn, trøster og bare er der. Slik en ekte pappa skal og bør. Det er jeg evig takknemlig for, for en ekte mann vet hvordan han skal være pappa. Noen tenker kanskje at det er jo en selvfølge.... jo, det burde kanskje være det. Men det er dessverre ikke det. Noen mødre opplever dessverre å føle seg som alenemamma, selv om faren bor i samme hus.... Noen er alenemamma, og står på hver eneste dag, helt alene.

Kjære alenemamma der ute, du har min fulle respekt. Her ifra til månen 💞 Vit at jobben du gjør er mer enn god nok! Du er fantastisk og det er lov å være lei og sliten.

Jeg synes jeg er sliten, tør ikke tenke på hva dem gjør dem som er alene...

Hurra for ekte menn som vet hvordan de skal være pappa!

Og hurra for alenemammaer, som faktisk klarer bragden helt alene. Jeg beundrer dere skikkelig 💞

Snart 4 uker gammel

Minuttene, timene, dagene og ukene flyr av sted. Det er definitivt en helt ny situasjon og være en liten familie, men vi begynner virkelig å finne roen med det hele. Det må sies at det føles helt spesielt å nå være en familie på 3 og vi er ikke lenger bare 2 voksne mennesker som kan "gjøre som vi ønsker og vil". Tiden hvor man kunne være spontan er definitivt borte, iallefall for en stund. Og vet dere hva? Det føles 100% greit. 

Vi har en ny sjef i huset, det er helt sikkert. Denne lille bylten på nå 3900 gram, er definitivt sjefen over alle sjefer. Han kommer forran alt, han først- så vi. Sånn skal det være, og sånn er det. Jeg kan gå sulten i flere timer jeg, bare fordi prinsen trenger meg eller oss. Men det gjør meg ingenting, som regel får jeg mat når jeg trenger det. Mannen er flink, tar sin del av ansvaret og vel så det. Vi samarbeider godt, og det føles bra. 

Det er nok mye som er skummelt for en ny liten skapning, men med masse kos, nærhet og kjærlighet går det meste veldig fint. Han er en ekte helt, og tar alle nye utfordringer på strak arm. Skikkelig liten tøffing :) Nå er han snart 4 uker gammel, og ganske så snart er han en mnd gammel. Det føles helt merkelig, for det føles enda som om han ble født igår. Han nærmet seg 4 kg ved sist veiing, da var han oppe i 3900 gram. Neste kontroll nå er ikke før han er 6 uker gammel, men vi kan selvsagt reise på helsestasjonen når vi måtte ønske for å veie eller bare få en time om vi trenger det.

Vi har vært litt trege med å komme oss ut på den første trilleturen..... det har enten ikke vært ordentlig vær, eller så har det vært andre ting på agendaen. Men idag var dagen, vi kom oss endelig ut på tur og det var sol. Turen ble ikke lang, men Sander André elsket å trille. Han sov og kosa seg fælt nedi posen i vogna. 

Ellers så begynner han å bli veldig mye mer våken, han følger mer med rundt seg og fatter interesse for det som skjer rundt han. Vi venter enda på det første smilet, men må vel kanskje smøre oss med litt tålmodighet.Det sies vel mellom 3-6 uker et sted, så kanskje det kommer snart.

Her er noen bilder.









En smule trøtt etter mange inntrykk:-) koser seg på pappa!

Det første badet!

Jeg må innrømme at dagene går litt i et om dagen, det er mye det samme om igjen og om igjen. Det går stort sett i måltider til prinsen, bleieskift, kos, kjærlighet, koking av diverse utstyr og sånn går alt på repeat. 

De ammeproblemene jeg har vet jeg ikke helt hvordan jeg skal gripe an enda, men vi får se hva som skjer. Jeg prøver å slå meg til ro med at så lenge prinsen iallefall får mat, om det så er MME, så sulter han iallefall ikke. Det er det viktigste, og de dyrebare dråpene han får fra meg, er vel verdt slitet. 

Jeg tenkte jeg skulle dele noen bilder med dere, bildene ble tatt etter at vi badet han for første gang. Jeg var livredd for at han skulle hate det, men så viste det seg at han elsket det :) Frykten var vel bare i mammahjertet, da jeg rett og slett synes det er hjerteskjærende når han gråter og misliker ting. Men disse små har jo lagt i vann i 9 mnd i magen, så det er kanskje ikke så rart at han elsket det :) 







Nydelig og fornøyd liten gutt! <3

 

Mammahjertet gråter!

Man forventer gjerne at babytiden skal bli så perfekt, og inntrykket man kan få er ganske så rosenrødt.

Vi har ventet på vår lille prins i 9 år omtrent, og han er så etterlengtet. Allikevel må jeg innrømme at babytiden så langt har vært knalltøff. Alle sier: nyt babytiden, den kommer aldri tilbake. Tro meg, det vet vi veldig godt. Problemet er bare at det er til tider vanskelig å nyte den. Vår lille engel av en prins har nemlig mageproblemer, i tillegg har vi ammeproblemer opp på der igjen. Jeg som virkelig håpet at ammingen skulle gå problemfritt, men drømmen om fullamming ligger nå ganske så fjernt for meg.

Igår skreik lille Sander André omtrent hele dagen, samme hva vi gjorde var alt like leit. Det var faktisk min kjære som klarte å roe han best ned, ved å bære han, vugge han, massere han lett på rygg og mage. Etter en lang og tøff dag, hjalp endelig mage massasjen, og lille fikk ut både luft og bæsj. Sånne dager er utrolig tøffe, og jeg gråt mange tårer igår. Som foreldre vil man hjelpe, og man vil ta bort smerter med en gang. Men det er liksom umulig, og til slutt satt vi og gråt begge to. Så kommer tankene om hva han tenker om at mamma gråter, mamma som skal være sterk for gutten sin...

Så krangler vi da om puppen.. opp på der igjen. Mini er flink til å gape og egentlig stort sett flink til å ta tak. Men melkeproduksjonen min kommer ikke opp. Så det er en evig sirkel med amming så ofte jeg klarer, pumping og MME. Det siste (MME) skjærer i mammahjertet. De som kjenner meg vet at jeg er for det naturlige, MME er jo ikke akkurat naturlig. Samtidig må lille ha mat, og når jeg ikke klarer å gi han det. Ja da er MME løsningen....

Har ikke akkkrat noe valg heller, kan ikke sulte ungen heller liksom. Jeg frykter det er PCOS som er synderen her, i henhold til melkeproduksjonen.....

Det dritt syndromet fortsetter å sabotere der det kan...

Så langt idag er dagen bedre enn igår. Vi skal prøve å trille tur idag for første gang, og se hvordan han liker det💙

Heldigvis har vi meget tett oppfølging hos helsesøster på helsestasjonen, som er HELT fantastisk. Er så utrolig fornøyd med oppfølgingen der, og det er så trygt og godt å vite at dem er der!

Lillegutt har iallefall lagt godt på seg, på fredag som var hadde han tatt igjen fødselsvekten sin + litt til. Da var han 10 dager gammel. Så det er godt å vite at han får nok mat iallefall, selv om det føles som "feil" mat i mitt mammahjertet.

Mannen min støtter meg så godt han kan, og står virkelig på pinne for meg og for prinsen. Jeg selv begynner å komme meg litt ovenpå etter fødsel. Siden søvnen er bedre nå og jeg sover om natta, utenom ved mating. Utrolig hvor mye søvn utgjør. Da klarer man å gjøre ganske mye på dagen, selv om mine oppgaver stort sett er pumping, amming, osv. Utrolig tidkrevende alt det i grunnen, men jeg håper jo at jeg skal kunne bedre situasjonen ved å ikke gi meg. Jeg er ikke klar for å gi opp helt enda iallefall.... så får vi se om jeg får det til på sikt og om jeg noensinne kan fullamme...

Babybilder fra barsel!

Idag har jeg vært mamma i akkurat en uke, det er helt sprøtt å tenke på. Forrige tirsdag kom prinsen til denne verden, og nå har vi også vært hjemme noen dager. Idag hadde vi vår første tur ute blant folk, på matbutikken. Det kjente jeg var litt skummelt, men man kan jo ikke bure seg inne totalt heller. Allikevel er det godt å vite at vi har det meste her hjemme, så vi slipper ut på noen dager nå. Med mindre vi vil da. Vi tok en del bilder på barsel, men jeg var ekstremt sliten og er vel egentlig ganske sliten enda. Jeg føler allikevel at det begynner å gå seg til en del. Det er lite søvn, men det hadde jeg forventet meg som nybakt mamma. Mannen er helt fantastisk, og igår tok han for ansvar for Sander André i 3 timer nesten. Slik at jeg fikk gå opp å legge meg i senga litt. Kvalitetssøvn ble det ikke, men jeg fikk nå lukke øynene og sove litt innimellom. I tillegg hadde han en grei natt i natt, så jeg fikk sovet en hel del mellom ammingen. Så idag har jeg følt meg litt som et menneske igjen.  Han sovna til og med etter amming idag tidlig, så jeg kunne ligge litt frempå jeg også. Tror mannen var litt i sjokk da han kom ned, og fant oss begge sovende :) 

Ja, vi har valgt at jeg er nede på stua og mannen ligger på soverommet. Det er vel i grunnen fordi jeg vil han skal sove om natta, slik at han er fit for fight til å hjelpe meg på dagtid. På natta får han ikke gjort noe allikevel, er jo jeg som har puppen og maten. I tillegg slipper jeg da og gå opp og ned trappen med lillegutt, det er nå et styr i seg selv nå i starten. 

Det går altså fint med oss, og ting begynner å gå seg til. Har fått en rutine på det som er mulig å lage seg rutiner på.... Lillegutt bestemmer jo når det er tid for mat/amming og han er jo den nye sjefen i hus :) Men vi begynner å finne mer og mer ut av hva som er lurt å gjøre først og sist osv. Det går nå stort sett i mating, bleieskift, kos og nærhet. Føler vi skifter bleier tusen ganger i døgnet, men fullt så ille er det vel ikke. Akkurat nå ligger mannen med Sander André hud mot hud på sofaen. Koselig det, og det er jo viktig med litt pappatid også. 

Jeg merker at jeg er skikkelig hønemor, noe jeg ønsker å slutte med. For hver gang mannen tar initiativ og vil gjøre noe, tar jeg enten bare over, eller jeg kommenterer alt han gjør. Det er jo selvsagt så unødvendig av meg å gjøre det, for det blir jo like bra det han gjør. Han gjør det på sin måte, men resultatet er bra og det er det viktigste. Så jeg prøver å være bevisst på det, ellers ender det vel opp med at han ikke ønsker å verken skifte bleie eller annet... Og det er jo ikke særlig hyggelig da, når han har lyst til å delta så mye som mulig selv. 

Her er noen bilder tatt av vårt opphold på barsel. Pappaen tok noen bilder fra fødestua også, men de er nok til privat bruk :) Det føles fremdeles helt uvirkelig ut, at vi endelig etter 9 år med prøving har blitt foreldre. Det føles litt som en drøm, men han er jo her og han er nydelig vakker. 

Veldig sliten mamma, koser med liten koseprins.

Nydelig liten herremann, sover søtt i senga si.

Prinsen sin mormor kom med denne kjempesøte vennen til han. 



Luen på bildet fikk han på fødestuen, rett etter fødsel. Vi hadde luer med, men tror ingen av oss klarte å tenke på hvor dem var. Da kom de med denne :)



Jeg sier det igjen, det å føde et barn er noe av det værste og beste jeg har gjort i mitt liv. Smertemessig er det nok det værste jeg har vært igjennom. De som sier at gallesteinsanfall er verre, skjønner jeg ikke.... Jeg har hatt det, og fødsel var definitivt verre :) Men premien man får, er jo bare helt fantastisk, og det er rart hvor fort man glemmer hvor vondt det var. 

Nå er det vel på tide med mat igjen for lille prins:) God kveld alle sammen. 

Endelig kom prinsen vår til verden!

Alt var planlagt, tirsdag den 21.02.17 skulle jeg settes i gang med ballong. Jeg hadde time klokken 10.00 på morgenen, og helgen før gikk jeg veldig spent på hvordan dette skulle bli.

Bare tanken på å bli satt i gang, gjorde meg kvalm av spenning. Jeg hadde et håp om at fødselen skulle starte selv før igangsettelsen, men søndagen begynte jeg å miste det håpet.

Alt jeg kjente var det jeg hadde kjent i ukevis, masse kynnere hele dagen lang.

Mandag var dagen for å gjøre klar siste rest her hjemme, vi handlet og ordnet en del her hjemme. Mamma kom ned en tur med noen greier, og mens hun var her kjente jeg noe var annerledes.

Jeg sa til både mamma og mannen min at jeg lurer på om noe er i gjerde nå. Men jeg turte ikke helt å stole på det, jeg hadde blitt lurt før.

Det som var annerledes var at jeg begynte å få lett blødning, og kynnerene minnet mer om rier enn kynnere. De kom hvert 8-10 min og var vonde. Mye murring i rygg og mage, så noe var definitivt i endring. Dette starter i 17.00 tiden på mandagen før planlagt igangsettelse tirsdag, dagen etter.

Da kl. ble 23.00 mandags kveld tenkte jeg at det kunne være greit å prøve å få sove litt. Selv om de svake riene hadde smerter, var de ikke sånn kjempesterke og de kom jo bare hvert 8-10 min. Det var naivt å tenke at jeg skulle sove, det ble umulig. Da tenkte jeg på hva jordmor hadde sagt, er det sånn at du sovner er du ikke i fødsel. Det måtte vel kanskje bety at jeg var på vei til fødsel?

Fra kl. 23.00 tok det seg nemlig opp... riene ble sterkere og vondere. I tillegg kom dem plutselig med 4-5 min mellomrom. Jeg ringte føden og fikk beskjed om å bare komme inn. Kl 01.00 reiste vi innover, og vi var vel fremme ca. kl 02.00. Jeg ble sjekket og jeg hadde åpning på ca. 3 cm. Altså ikke helt i noen aktiv fødsel, men definitivt på vei.

Vi ble ikke sendt hjem igjen, og det var jo heller ingen hensikt siden jeg allikevel skulle settes i gang senere samme dag. Jeg lå med rier hele natta, og dem ble registrert. Da kl. ble rundt 06.00 dabbet det hele av litt, riene var like sterke men med større mellomrom. Det ble besluttet å sette et drypp for å få fart på riene igjen. Dette ble ikke gjort på natta, fordi dem mente jeg kunne få slappe litt av. Spørs om ikke det hadde vært like greit å peise på fra start, for jeg fikk jo uansett ikke sove...

Dryppet ble satt, og jeg var fremdeles uten epidural bedøvelse.

Jeg har jo hatt en helt åpen holdning til epidural, og hadde ikke bestemt det ene eller det andre før fødsel. De målte blodtrykket mitt på et punkt, da riene tok seg skikkelig opp av dryppet jeg fikk. De ble mer intense, kom oftere og var definitivt vondere. De tok vel blodtrykket fordi jeg klagde på noe hodepine. Det var noe høyt, og det var ikke ønskelig. En fin medisin mot det var epidural var beskjeden jeg fikk. Vi ventet litt av, men jeg fant ut at jeg uansett ville ønske det til slutt. Så da ble det bestilt.

Det hjalp for blodtrykket, omtrent med en gang. Jeg trodde også at den hadde full effekt for meg, for jeg kjente ingen rier lenger.

Plutselig kom de og sa at riene mine hadde stoppet opp.... så de økte dryppet. Det var da jeg kjente det, epiduralen virket kun i min venstre side. Riene satt skikkelig i høyre side, både i rygg, mage og langt nedover låra. Sinnsyke smerter, og den epiduralen føltes egentlig som fint liten vits. Jeg hadde jo allikevel kjempevondt, og hver rie føltes som tortur etterhvert.

Tid og sted forsvant for meg, alt handlet om å kjempe seg gjennom neste rie.

Min kjære ble også veldig fortvilet, han ble bekymret for om noe var galt og fikk vondt av å se meg ha det sånn. Jeg prøvde å fortelle han mellom riene at det nok var normalt, bare at den ikke fungerte som den skulle. De hadde meg konstant med min høyre side ned, i håp om at det skulle renne ned den veien. Men ingenting hjalp. De økte dosen mange ganger.... men nei, ingenting hjalp. Så ble anestesilegen tilkalt, heldigvis var det en ny som var komt på vakt. Han skulle først prøve å justere den som allerede var satt.

Så ble jeg liggende igjen, med økning av doser ol. Men det hjalp ikke det spøtt. Nå var riene så ekstremt vonde, at jeg ikke klarte å puste normalt lenger. De sjekket meg stadig og jeg lå lenge på 4-5 cm åpning. Plutselig begynte ting å skje fort, plutselig var jeg 6-7. Og de tilkalte anestesilegen igjen, for å høre mulighet for å sette en helt ny epidural. Hørte noen si at de måtte vurdere annen smertelindring, siden det gikk såpass fort fremover. De spurte om jeg kjente pressetrang, men det gjorde jeg ikke akkurat da.

Til slutt gikk de for å sette ny epidural. Jeg prøvde å si at det sikkert ikke gikk, fordi jeg hadde rier omtrent hele tiden og klarte ikke ligge stille når de kom. Men de la meg ned, og på en eller annen merkelig måte gikk det bra. De sa til meg at de skulle nå gi meg tid for å hente meg inn litt....

Ha ha ha, det gikk ikke helt som planlagt. For plutselig kom trangen til å presse. Omtrent før epiduralen hadde fått effekten. Denne gangen var den satt riktig, og riene i mage/rygg/lår forsvant..... i der den hadde virkning på det, var det omtrent tid for å presse. For å si det sånn, jeg klarte ikke holde igjen. Men jeg var ekstremt usikker på om jeg kom til å klare å hente frem kreftene til det, for jeg var mildt sagt helt utslitt.

Men det gikk, ut kom han etter noen runder med pressrier. Ikke spørr hvor mange, for det aner jeg ikke😅Men tror ikke det var spesielt lenge...

Første jeg hørte var babyskrik og min fantastiske mann som sa: Hør, han skriker, han skriker med en gang❤første jeg tenkte da jeg så han komme ut var: Jøss, dette var ingen kjempebaby akkurat.

Igjennom svangerskapet har jeg hele tiden fått høre at han ligger over snittet...... men det kan jeg si med en gang at han IKKE gjorde 😊

Lille Sander André kom altså til verden, på kongens 80 års dag. 21.02.17, kl.17.32. Han veide perfekte 3315 gram, 52 cm lang og 36 cm i hodeomkrets💙

Ingen stor baby med andre ord, helt perfekt i størrelse.

Fødselen var kjempetøff, men jeg er så stolt over at jeg klarte det. Tenk, jeg klarte det! Jeg var litt redd for om jeg evt måtte ha hjelp med sugekopp eller lignende. Men jeg hentet frem uante krefter rett og slett ❤

Vi kom hjem på lørdag som var, og jobber med å få inn rutiner. Lite søvn er et sentralt stikkord 😅 Så ingen dans på roser. Men vi er virkelig stolte og lykkelige. Ikke minst super takknemlige for å endelig ha blitt foreldre, kunne ikke vært bedre.

Sove får man gjøre når man blir gammel som dem sier💙

Da vet dere det! Jeg har født, og har det bare bra. Slapp å bli satt i gang da han plutselig ville komme selv 😊

Selvsagt skal dere få se han, her kommer noen bilder ❤

Mammapermisjon!

Fredag som var før helgen var dagen, tiden var kommet for å starte permisjonstiden. Nå har vi kommet til mandag, og jeg har kost meg i helgen med familie og vår lille nevø som nærmer seg 2 år med stormskritt. 

Jeg har jobbet rimelig mye de siste mnd. og januar var tøff. Allikevel er jeg så utrolig stolt over at jeg faktisk klarte å jobbe helt frem til permisjonstid, det føles litt uvirkelig. Det var perioder hvor jeg definitivt hadde tvil på om det kom til å gå, men det gikk. Det er egentlig enkelt og greit to grunner for at det gikk: 

1. Jeg elsker virkelig jobben min, og det å hjelpe andre. 

2. Mannen her hjemme har virkelig vært fantastisk og dratt mesteparten av lasset her hjemme. Slik at jeg har kunnet bruke energien min på jobb. 

Nå er derimot tiden inne, for å trekke pusten dypt og slappe av frem mot termin. Det nærmer seg, termin er jo 24.februar. Når fødselen kommer til å skje vet vi jo ingenting om, enda iallefall. Eneste jeg kan si er at jeg ikke skal gå over termin, det er iallefall beskjeden fra Haukeland/KK. Det er nok pga svangerskapsdiabetesen og at jeg har brukt metformin i svangerskapet. Jeg er bare glad til, for da vet vi at jeg slipper å gå og tråkke på overtid. 

Har en god del legetimer de neste ukene nå frem mot termin, så det er godt jeg har permisjon og lite annet som skjer. Mannen har jo "nesta" her hjemme i flere mnd. allerede, så det meste er vel klart til mini skal komme. I tillegg har mamma gjort ganske mye med forskjellig, så det har vært masse god hjelp. Det jeg har planer om nå fremover, er å få laget opp en del mat og få frosset det ned. Slik at vi har litt forskjellig klart til den første tiden, jeg tenker alt som kan tilrettelegges på forhånd er bra. 



Jeg har også begynt å prøve meg på babystrikk, jeg er så håpløs når det kommer til strikkeoppskrifter. Ikke fordi jeg ikke kan strikke rett og vrang, men fordi jeg har store problemer med å tolke alle forkortelser osv. Holdt på å gi opp, før jeg hadde startet. Men med en tålmodig mamma, som forklarte meg ganske greit på første sokk. Klarte jeg å strikke sokk nummer 2 uten nevneverdig hjelp. Så jeg har faktisk strikket mine første babysokker i helgen, mangler bare en vask og sløyfebånd så er dem klare. 



Jeg har til og med tatt motet til meg, og startet på det som skal bli en bukse til mini. 



Jeg håper bare jeg kan bli ferdig med den, slik at han får brukt den. Strikker i størrelse opp til 3 mnd. så jeg håper det går bra, visst ikke får jeg gi den bort enkelt og greit :) Det er så lite alt, blir jo helt smågal bare av å holde på med sånt. Men nå er det virkelig ikke lenge igjen, tiden har gått veldig fort. Hadde jeg ikke jobbet så og si hele svangerskapet, så hadde nok tiden gått atskillig saktere. Nå er det jo snakk om bare et par uker omtrent, så er vi i gang. 



Igår kom bilstolen på plass også, så nå er det virkelig begynt å bli klart over det hele. Bilstolen er det en god stund siden vi kjøpte, på salg på Jollyroom. Vi har bare ikke satt i gang med monteringen før igår. Det var visst ikke noen IQ-test direkte, men det hele ble en smule flaut alikevel. Vi hadde for all del forstått hvordan vi festet basen med beltet, og hadde gjort det riktig. Så kom min bror som er bilmekaniker (og pappa forsåvidt), så vi ville bare forsikre oss om at det virkelig var riktig. Joda, det var jo det da. Men da vi tok ut basen igjen, og skulle skru fast støttebøylene i den, fant han jo ut noe vi ikke visste. 

Vi har hele tiden trodd at vi IKKE hadde Isofix i bilen vår, har nå ikke sett etter heller da. Har liksom bare tatt det som en selvfølge at det ikke var montert i en 2002 modell. Ikke vet vi hvordan det ser ut heller, så vi har ikke tenkt på det. Der fjerna broren min et deksel så elegant:  Men, dere har jo Isofix....... Ha ha ha ha, litt pinlig ja :D 

Jeg vet det skal være like trygt å feste med bare beltet, men basen føltes virkelig mye mer stabil med Isofix feste. Ble dobbel sikring da, med belte i tillegg. Sikkert totalt unødvendig, he he he :) 

Lillegutt skal iallefall være trygg når han kjører bil, det er nå helt sikkert. Veldig greit med dagens bilstoler, hvor man bare trykker dem løs og kan bære dem med seg. Veldig fornøyd med denne bilstolen faktisk, lett er den å bære også. Merket er visst ganske nytt, men har god kvalitet. 

Da har altså min mammapermisjon startet for fullt, og jeg tilbyr selvsagt IKKE noen form for veiledning, kurs, salg av Inspirasjonsguiden eller annet når jeg har permisjon. Jeg kommer selvsagt tilbake i jobb i slutten av november iallefall, da kommer guiden og alle de andre tilbudene for salg igjen. Inntil da er det mammapermisjon og lille prins/familien som teller. Jeg kommer nok til å blogge fremover, både på denne bloggen og litt på Lavkarbotips bloggen. Men det er når jeg har tid, lyst og har noe å skrive om. 

Så det er bare å følge med :) 

 

Gravid uke 36 (35+6)

Nå har det gått noen uker, uten oppdatering på graviditeten. Har vel rett og slett vært nok å henge fingrene i, blant annet siste innspurt før mammapermisjon på jobb. Men nå kommer en liten oppdatering.

Form i uken som gikk!

Tro det eller ei, men jeg er fremdeles ikke 100% frisk etter den kraftige sykdommen i jula. Men det nærmer seg, er denne hersens forkjølelsen som henger sånn i. Er fremdeles snufs og tett i nesa, snart 4 uker etter...

Men generelt sett så er formen okei nå, så det går greit. Et økende problem er derimot voldsomt nedpress og strålinger nedover 🙈 Virker som om lille prins prøver å skru seg nedover i bekkenet, og jeg får vondt og ordentlig nedpress. Det forsvinner heldigvis etter en stund, men er så vondt når det står på at jeg klarer egentlig ikke gå. Typisk nok kommer det som regel når jeg reiser meg og skal gå.... litt flaut om man er på butikk eller ute blant folk 😅

Lilleprins ligger allikevel høyt enda... så mat er det dårlig plass til. Magen har ikke sunket noe særlig med andre ord, noe jeg egentlig hadde håpet skulle skje snart. Men, kanskje det også er like greit. Om det skal gjøre så vondt å ha han der nede...

Halsbrann er et problem, men hvor heavy den er varierer. Noen dager nå har vært helt okei, mens noen dager føles det som om jeg skal brenne opp innvendig i hals/svelg. Hva jeg spiser har ikke lenger en innvirkning, det kommer uansett. Selv om det var litt vanskelig for jordmor å forstå tror jeg 😅

Vektoppgang så langt!

Ca 14 kg. Jeg varierer fremdeles mellom 13-14 kg opp, og her har jeg vært siden uke 25..... er nå uke 36+0 imorgen og starter da på min 37'ende uke. Så er egentlig litt overrasket over at vektoppgangen har holdt seg helt siden uke 25. Positivt er det jo egentlig, da jeg ikke føler jeg trenger gå opp mer akkurat 😅

Kosthold siste uke!

Ja, her måtte jeg nylig gjøre endringer. Om jeg ville eller ei... jeg spiser fremdeles lavkarbo/karboredusert, men blodsukkeret har begynt å tulle noe mer nå på slutten. Så karboredusert førte til høyere målinger, kom ofte opp på 6 tallet etter mat. Med mat som tidligere kun ga knapt 5....

Jeg vet jo at blodsukkeret til oss med svangerskapsdiabetes blir vanskeligere å kontrollere på slutten. Og selv om 6 etter mat er normalt, så var jeg redd for å fortsette å nærme meg 7 tallet. 7 er liksom den grensen man skal være under, og jeg begynte å bekymre meg.

Så da strippet jeg ned mer på karbohydrater og endte vel forsåvidt med strikt LCHF. Joda, blodsukkeret bedret seg igjen. Jeg målte 4 og 5 etter mat igjen. Men, formen min ble fryktelig dårlig, energien like så.

Jeg begynte å rase nedover i vekt faktisk, og ble kvalm, hodepine, elendig matlyst og klarte knapt å spise noe som helst. Keto-flu kan det vel kalles, selv om jeg var i ketose fra før så ble den nok enda sterkere av videre kutt. Ketose er jo ikke farlig sådan, selv om jeg er gravid. Har ikke fått kjeft for å få utslag på ketoner... 😊

Det som ble feil var formen min, jeg kan ikke gå de siste ukene med null energi og elendig form... det krever nok å danne et nytt menneske. Jordmor mente i tillegg at jeg nok fikk litt lite mat i meg, og jeg er enig.

Så jeg har økt antallet karbohydrater, slik at jeg kommer ut av ketose. Blodsukkeret er OK, og jeg holder øye med det. Spiser små måltider, er jo ikke plass til stort allikevel. Og jeg måler greit nå, på 5 tallet ca. etter mat. Av og til ser jeg 6 tallet og jeg prøver å venne meg til at sånn blir det på slutten bare. Skal til indremedisiner og på UL kommende torsdag, så da kan jeg snakke med indremedisineren om dette.

Aktivitet uken som gikk!

Nei, hva skal man si. Jeg prøver å være en del på beina og ikke bare sitte i ro. Noen dager fungerer det utmerket å være aktiv, andre dager er jeg fryktelig sliten og/eller sliter med mye nedpress. Da begrenser det seg selv liksom.

Aktivitet i magen!

Jo, takk. Full aktivitet fra prinsen 💙👶 For øvrig skal jeg aldri mer klage på at han er overaktiv.... hadde noen skremmende dager med svært lite aktivitet i forhold til vanlig er. Ringte føden, men fikk beskjed om at kjente jeg liv etter et måltid så var det greit. Det føltes allikevel ekkelt, siden det var så utrolig mye mindre enn vanlig. Men man kan ikke gjøre annet enn å høre på føden når man ringer, og stole på at dem vet best.

Det jeg ikke likte var at de ikke tok meg inn på sjekk en dag jeg ringte for sterke smerter i livmoren. Det var skummelt.... hun på føden tenkte kun på rier og at det ikke var det 😱

Jeg fikk beskjed tidligere på føden ved kontroll, at sånt i værste fall kan være løsning av morkaken og at jeg måtte kontakte dem om sånt skjedde. Med sterke smerter mitt i magen.... Så det var faktisk ganske stressende å bli møtt med "du har ikke rier, du får heller ringe om det blir rier" 😳

Fødselstanker!

Nå nærmer det seg, og jeg merker jeg blir mer spent og tenker mer på fødsel. Men den følelsen av at fødselen er altoppslukende i hodet mitt har jeg ikke. Jeg er spent, på hvordan det starter, hvordan det føles, hvor vondt blir det, hvor lang blir den osv. Men jeg er fremdeles helt åpen i sinnet mitt, og tenker at ting bare må gå sin gang.

Angående smertelindring har jeg samme innstilling, jeg prøver uten først. Må jeg ha epidural på er punkt er det greit, men jeg er veldig åpen for å prøve uten 😊

Barseltiden!

Sliter faktisk litt med at vi aller mest sannsynlig ikke får være sammen med prinsen på barsel. Haukeland har få familierom og barselloftet er lagt ned for lengst.... hvilket faktisk betyr at far blir sendt hjem noen timer etter fødsel og jeg må være alene med prinsen.

Andre får mene hva dem vil, at det baaaaare er å kose seg osv. Jeg er allikevel usikker og føler det er tungt at han ikke får være der. Vi har slitt lenge med å lage denne prinsen, i tillegg så er far like viktig som mor etter min mening. Joda, jeg fatter at mor har maten. Jeg har alt prinsen vår trenger sådan, men jeg mener at de første dagene med tilknytning også er svært viktig for far å få delta i. Jeg er langt fra den eneste som synes det, takk og lov.

Det føles så utrolig gammeldags at far blir sendt på dør.... at far skal ha besøkstid tenk dere, besøkstid for å få treffe mor og barn.... Jeg gruer meg ordentlig, for jeg hadde definitivt følt meg mye mer trygg, om vi var der sammen hele tiden. Er bare å krysse alt for at de har familierom ledig, men de har så få at det er egentlig ikke noe man kan tenke på en gang. De få de har er forbeholdt de med vanskelige fødsler og de som må ha KS osv. Selvsagt skulle det bare mangle!! Men jeg er lei meg for at det gode barseltilbudet de hadde en gang i tiden, på barselloftet, er borte vekk og ikke kommer tilbake. Når resten av landet har sånt tilbud, fjerner de det på Haukeland.... da Haukeland var blant landets første med sånt tilbud i sin tid...

Etter min mening er stort skritt i feil retning, men man blir vel vant med det... så man får vel bare godta fakta. Kommer til å innlosjere mannen på pasienthotellet, så føler jeg iallefall at han er nær om det er noe. Og han kan enkelt og kjapt komme over når besøkstiden er.

Snart er ventetiden over! Tenk det 😊 Lille prinsen vår kommer snart, som vi har ventet så mange år på.

Overvektig og gravid!

Som gravid er man sårbar fra før, det har jeg virkelig fått kjenne på kroppen dette svangerskapet her. Jeg ble gravid på et fryseforsøk etter et IVF forsøk des 2015. Jeg hadde to innsett først som ble negative resultat av, på tredje innsettet med et befruktet fryseegg satt prinsen. Jeg vet en god del om hvordan det er å bli "uglesett" pga vekt, og jeg vet veldig godt hvordan det er å være sykelig overvektig. Jeg har tross alt ikke kommet lett til denne babyen i magen min, jeg måtte gå ned først 50 kg jeg for å få prøve med IVF, så måtte jeg gå ned enda mer og endte på i overkant av 60 kg ned før vi fikk fortsette å prøve med IVF. 

Det vil si at jeg godt vet hvordan det er å være godt å vel 140 kg. og jeg vet godt hvor skadelig det er for helsen både psykisk og fysisk. 





Jeg var såpass stor at jeg hadde en BMI på nærmere 50, og det er sinnsykt mye. Jeg er så utrolig stolt over at jeg har klart å komme meg ut av den situasjonen, og at jeg klarte å gå ned så mye i vekt. Hadde jeg ikke klart det, hadde jeg jo selvsagt ikke vært gravid idag. Det sier seg jo selv i grunnen... 

I tiden før jeg ble gravid, hadde jeg en BMI på 27,4, var ganske bra trent og så slik ut. 



Sånn til forskjell kan jeg jo nesten ikke kjennes igjen... og jeg var og er utrolig stolt av meg selv og det jeg har klart. Men var det en ting jeg merket ganske tidlig i graviditeten, var at dette med vekt ble stadig nevnt. Jeg hadde en BMI som lå litt over normalområdet, og dermed var mølla i gang. Jeg burde ikke legge på meg mer enn rundt 9 kg, eller et sted mellom 9-11. Pga at jeg har diabetes 2 i nær familie måtte jeg på glukosebelastning tidlig, men det var også pga BMI`en min. Har man BMI over 27 så skulle man ta belastning, så tidlig som mulig i svangerskapet. Jeg klarte den bragden å gå opp altfor mye i 1.trimester av svangerskapet. Så jeg hadde gått opp nesten 7 kg på første kontroll i uke 11, jeg var utrolig deppa for det og skikkelig lei meg. 

Grunnen? Vel, jeg klarte ikke spise riktig for det første, jeg var konstant sånn ullent kvalm. Hvilket førte til at jeg spiste både feil og for mye for å døyve det ned. I tillegg så var mitt 1.trimester skikkelig tøft psykisk, jeg blødde leeeeenge og var konstant redd for å miste. Så jeg var ikke meg selv i mange uker, var nesten deprimert fordi jeg var livredd for å miste vår etterlengta spire. Det skjedde heldigvis ikke, lille prinsen var kommet for å bli hos oss. 

Heldigvis var jordmor på første kontroll der vi bodde før veldig fin på den måten, hun kjefta ikke på meg men sa at noen kunne gå opp så mye av ulike grunner. Samtidig som jeg selvsagt ble fortalt at jeg egentlig ikke burde gå opp mer enn så og så mye totalt. Hvordan skal man forholde seg til det, når man allerede har omtrent sprengt den grensa i uke 11 og det lille frøet er omtrent 1 gram.... og skal bli over 3 kg til slutt. Pluss alt annet som veier. 

Etter uke 11 tok jeg meg veldig sammen, jeg begynte å føle meg tryggere på graviditeten. Vekten begynte å gå oppover i et mer fornuftig tempo, og det fikk jeg skryt for stort sett. Nå viste glukosetesten at jeg faktisk har svangerskapsdiabetes, eller det kalles vel vanligvis for glukoseintoleranse. Men ved svangerskapsdiabetes skilles det ikke mellom glukoseintoleranse og diabetes. Jeg hadde fastende før glukosebelastningen på 4,8, hvilket jo er helt normalt og en bra verdi. Etter 2 timer var den 8,5, så det var over normalområdet. Egentlig burde det ikke overraske meg sånn egentlig, for jeg har PCOS og insulinresistens. Så det burde jo ikke komme som et sjokk, sånn egentlig. Jeg tror nok PCOS`en min er den største synderen for at jeg har for høye verdier, enn BMI`en min. 

Ikke misforstå meg, jeg synes det er bra at man blir passet på og at de holder oppsikt med vekt osv. Ting kan ikke flyte fritt, og det å gå opp for mye i et svangerskap er ikke bra. Verken for mor eller barn. Jeg synes bare av og til at det bikker over til det hysteriske... I tillegg reagerer jeg på forskjellsbehandlingen på de som er over på BMI og oppover, og de som er under kategorien normal. De som er som slanke og regne, de blir ikke testet for svangerskapsdiabetes. Men jeg tror nok at det er mange der som lever mer usunt enn de som er over på BMI og vet de må passe seg. Jeg har faktisk lest noe så graverende, som at noen som er slanke og har fått diagnosen svangerskapsdiabetes får beskjed om at de IKKE trenger oppfølging på verken vekst av baby eller hos diabetes sykepleier.... Hvorfor i huleste skulle ikke det være nødvendig? Fordi vedkommende er slank, og da automatisk liksom lever og kan spise sunt/bra? 

Jeg har hørt om gravide som har blitt behandlet svært dårlig pga litt høyere BMI, som har blitt AVVIST når de har kontaktet føden pga at de kjenner lite liv. Bare pga at BMI`en er over normalområdet. Hjelp meg, tror dem at vi er følelsesløse eller, bare fordi det er litt ekstra fett på kroppen??? Nå tror jeg at det er ekstreme tilfeller det skjer, med noen som aldeles ikke skulle vært i jobben sin... Jeg har IKKE opplevd det, så det er sagt. Jeg har derimot fått streng beskjed om å kontakte føden, om jeg kjenner lite liv... 

Jeg har derimot opplevd at helsepersonell ikke gidder å se i kortet mitt, hvordan ting er nå.. Jeg har gått opp totalt 14 kg i dette svangerskapet så langt, og ja, det er litt over det jeg burde. Men den grensa skjønte jeg allerede i uke 11 at jeg ikke kom til å klare å holde. Da jeg ble sendt på sykehuset sene kvelden/natt til nyttårsaften pga for høyt blodtrykk på legevakten, opplevde jeg noe som jeg har irritert meg grønn over i ettertid. Jeg var syk med infeksjon og virus i hele jula, og hadde det slett ikke enkelt. Hadde det som det er mulig å kunne få i de øvre luftveier, og formen var helt forferdelig! Lille nyttårsaften ringte jeg legevakten pga utrolig høy puls over en lengre periode... De ville ha meg inn for sjekk, og jeg reiste med mannen min og mamma. 

På legevakten fant de altså veldig høyt blodtrykk, og sendte meg inn på sykehuset for ordentlig sjekk. Fordi de bekymret seg litt for svangerskapsforgiftning. Alt var heldigvis bra med den lille på sykehuset, bare jeg som var veldig, veldig syk. Og mitt i min sykdom satt legen som hadde sjekka meg med helsekortet mitt i hånda. Hun så nok på dataen at jeg hadde gått opp 14 kg, for det ligger nok i journalen min der siden jeg går til sjekker på vekst og indremedisiner ved jevne mellomrom. Da hun i tillegg målte lillegutt til å ligge litt over snittet, kom leksjonen. Jeg måtte sørge for å passe kostholdet mitt og jeg hadde gått opp 14 kg og det var altfor mye. Jeg var så syk at jeg klarte ikke forklare hvordan ting var, og hvor bra blodsukkerverdier jeg har og hvor lite jeg har gått opp siden uke 11. Da var jeg i uke 32 og jeg hadde ikke gått opp et eneste gram siden uke 25. Har bare fått skryt for blodsukker og vektkontroll, og hadde legen giddet og sett litt i papirene mine og helsekortet. Hadde hun sett at jeg faktisk passer på alt det der. Nå er jeg i uke 34+4 og jeg har faktisk fremdeles ikke gått noe opp siden uke 25. Det vil si at jeg selv har egentlig gått ned i vekt, for lillegutt og andre ting i kroppen har jo vokst siden uke 25. 

Det er altså den dømmende tonen til enkelte jeg synes er helt fryktelig, og de tar det for gitt at man bare gir fullstendig faen i alt. Bare fordi man ligger litt over på BMI. Er det noe jeg kan, så er det kosthold. Jeg vet hvilken mat som er bra for meg, og jeg holder meg til det. Jeg har i mange år levd med mindre karbohydrater i kostholdet mitt, og det er en grunn for at jeg faktisk klarer å kontrollere blodsukkeret mitt så bra som jeg gjør. Jeg har også tross alt gått ned over 60 kg før jeg ble gravid, jeg liker å tro at jeg har en viss peiling. I tillegg jobber jeg faktisk med å hjelpe andre til et sunnere kosthold.... 

Vel, jeg kommer sikkert ut av dette svangerskapet med noen kg i pluss fra startvekten. Men det er ikke noe jeg ikke kan fikse i etterkant. Så ille er det heller ikke, og jeg har tross alt produsert et fantastisk lite vesen til denne jord. Jeg har jobbet knallhardt for å faktisk begrense oppgang, særlig siden uke 11. Jeg har gjort det jeg kan i min makt, mer kan jeg ikke gjøre. En ting er sikkert, har man noen kg for mye på kroppen når man blir gravid. Da får man virkelig kjørt seg i enkelte sammenhenger... 

Det er for all del greit at det informeres og motiveres til en viss grad, på en ok måte. Men det er faktisk ikke okei å bli avvist av føden om man er bekymret for lite liv. Det er ikke ok at helsepersonell bare peprer ut dritt og skjennepreken, uten å satt seg inn i tingenes tilstand ordentlig. Overvektige er også mennesker, med følelser. Dessuten er det nok mange som ligger litt over på BMI som egentlig ikke kan kategoriseres direkte som overvektige. Her er det mange faktorer som spiller inn. 



Jeg ønsker å bære min voksende mage med stolthet, og det gjør jeg også. Jeg har jobbet knallhardt for å komme hit jeg er, og ingen skal få ta fra meg den gleden pga uvitenhet. Det er nesten som om jeg gleder meg til han kommer og fokuset og oppfølgingen er rettet mot han og ikke mot meg. Sånn burde det vel egentlig ikke føles, men sånn føles det. Ikke fordi jeg skal stappe i meg alt mulig av dritt når han er født, men fordi jeg faktisk har det veldig vanskelig med sånne hendelser som for eksempel lille nyttårsaften. Det sårer meg faktisk veldig mye, når jeg vet hvor hardt jeg jobber for å få dette svangerskapet unnagjort uten for mange kg i pluss. Jeg propper meg ikke full i drittmat, og jeg prøver å være så aktiv som kroppen tillater meg. 

Det var dagens utblåsning! Det er vel ikke for mye forlangt å bli behandlet med respekt, er det vel? 

Ukens magebilde!

Spennende tider fremover, virkelig. Magen min forandrer gjerne form ofte for tiden, og da jeg tok nytt bilde idag så det nesten ut som om den hadde krympa siden forrige uke.

Ei venninne sa derimot at hun synes den er større, men også at den har sunket mer. Ja, det tror jeg nok hun har rett i. Jeg kan egentlig merke det på meg selv også, for den ekstreme halsbrannen som jeg hadde en periode. Den er nesten borte på magisk vis. I tillegg så kjenner jeg oftere nedpress, er som om prinsen er på tur til å feste seg snart.

Her er bildet tatt forrige uke!

Disse to siste er tatt 34+1 😊

Ukene går fort for tiden, og det merkes på kroppen og spenningen at det nærmer seg. Jeg er allikevel veldig takknemlig for at formen min er bedre, og at jeg fungerer greit stort sett. Nyter alle de gode dagene jeg får, for formen kan plutselig svinge igjen. Men det er helt greit, premien i enden er så uendelig etterlengtet.

Mamma og pappa elsker deg, prinsen vår💙👶

Video av aktiviteten til prinsen i magen!

Det er ikke alltid at jeg klarer å fange opp vår lille kjære prins like bra på video. Som regel er han kamerasky, og stopper med en gang jeg prøver å filme og starter igjen like etterpå...😅Men igår klarte jeg det. Her kan dere se en liten snutt av han 💙👶

video:img4623

 

Jeg tror det må være dette jeg kommer til å savne mest, kjenne han bevege seg inn i magen min. Selv om jeg var ganske vond i magen igår, en slags smerte som minner om stølhet i store deler av livmora. Idag er det heldigvis litt bedre, så jeg håper det ikke vedvarer. Måtte holde magen oppe når jeg bevegde meg igår, ellers strakk det noe sinnsykt.

 

Tror vel mest sannsynlig at det er normalt, MRS. hysterisk førstegangs gravid her ringte føden for å høre. Virket ikke som om de var bekymret akkurat, så da prøvde jeg å bare slappe av 😊 Det har tydeligvis hjulpet, siden det er vesentlig bedre idag. Nå er det jo snart helg også, så det blir godt.

 

Det er tungt på slutten av en graviditet, men jeg tror virkelig jeg kommer til å savne å være det. Det er jo noe helt spesielt, og heldigvis er ikke alle dager like tunge heller

Enda mer hjemmestrikk til prinsen!

Dette settet her kommer fra kommende oldemor på Sunnmøre faktisk, labber og jakke. Nydelig fint :)







Det er altså strikket av oldemor til prinsen, veldig flott. Jeg håper virkelig vi får besøkt oldemoren og den andre familien på Sunnmøre nå ut på våren en gang. Det hadde vært utrolig koselig og fått til en tur. 

Den lille prinsen skal iallefall ikke mangle noe, det er helt sikkert <3

Første klesvask til prinsen!

Er det ikke rart hvordan alt blir søtt og koselig, når det er snakk om gjøremål som angår ditt kommende barn? Jeg er aldeles ikke glad i klesvask, er vel på listen over det jeg liker minst av huslige sysler. Allikevel var det stor stas og utrolig koselig og vaske, for så å henge opp det lille tøyet til prinsen vi venter. 

Man kan vel si at redebyggingen er i gang for fullt, og mannen min er ikke noe bedre eller verre enn meg selv. Det er nesten han som har maset mest, om å få vasket opp, lagt på plass og få alt i orden før vår vakre skapning kommer. Har aldri vært i tvil på om han kommer til å bli en god pappa, og det blir bare mer og mer bekreftet. Han er virkelig engasjert, og lenge var han med på hver eneste kontroll i svangerskapet. Bare fordi han ville følge med, og ikke minst høre hjerteslagene til den lille prinsen vår. Jeg har etterhvert sagt til han at han trenger ikke være med på absolutt alt som skjer, men han er med på det meste allikevel. Neste gang skal han være med til jordmor igjen, for da skal vi snakke mer om fødselen osv. Han gikk glipp av det fødselsforberedende kurset da han dessverre var syk. Så det er greit for han å være med litt til jordmor nå mot slutten, kan jo være ting han også lurer på. Tror egentlig at han er både spent og nervøs før fødsel, han er nok mest bekymret for å ikke nå frem i tide. Noe jeg prøver å berolige han med at vi nok sikkert gjør. 

Så er vi altså i full gang da, med å bygge reir rundt oss. Det meste er nå i hus, vi mangler litt småtteri men ikke noen store greier. Totalt sett har vi nok tøy til starten iallefall, men vi skal kjøpe noe mer ull og så strømpebukser. Nå har vi vasket opp første maskinen altså, og jeg holdt på å dåne da vi skulle henge det opp. Så lite og så søtt, og så føles det så uvirkelig at det snart skal bo en liten pode inni de søte små klærne. Følelsen er ganske uvirkelig, etter så mange år. Vi har lengtet så lenge, og om en 6 ukers tid er han her. Det føles helt fantastisk, jeg hadde helt ærlig ikke trodd det i starten av graviditeten. Med alt som skjedde da, holdt jeg jo nesten på å bli nervevrak rett og slett. Igjen var mannen en god klippe da, som faktisk hadde troen hele veien. Til og med da jeg trodde jeg hadde mistet, var han positiv og sa: "Nåja, vi får vente og se til ultralyden på fredag". Mens jeg var veldig negativ og redd, trodde løpet var kjørt. Denne graviditeten her har egentlig vært som en drøm, jeg har virkelig hatt en god partner ved min side. En som ordner opp og tar av for meg, når jeg trenger det. Han har alltid vært flink hjemme med huslige ting, vi har delt ganske så likt hele veien. Men i graviditeten har han stadig tatt mer og mer av mine oppgaver også, og jeg vet at det ikke er gitt at det er sånn. Men sånn er han, så flink og så tålmodig :) Når det kom til den første klesvasken til prinsen, gjorde vi det begge to sammen. Det var liksom litt symbolsk på mange måter, et sikkert tegn på at han snart er her kan man si. 



Så små tottelotter som skal nedi disse sokkene :) Litt vanskelig å forestille seg...





Denne med "Little one" var faktisk den første "dressen" vi kjøpte til den lille, etter den ordninære ultralyden. Det er rart hvor fort tiden har gått, fra jeg fant ut av at jeg var gravid og frem til nå. Nå må jeg imidlertidig innrømme at jeg er veldig klar for å møte den lille, og synes at tiden går aller så lite seint. Jeg forsøker virkelig å nyte siste tiden i jobb før permisjon, og tenke på andre ting. Det er litt vanskelig å ikke tenke på det lille vidunderet som skal komme, det må jeg innrømme. Men hadde det ikke vært for jobben, tror jeg faktisk at jeg hadde blitt litt gal. 

Når jeg går i mammaperm, skal jeg ta frem strikketøy og forhåpentligvis lære meg å strikke litt forskjellig til den lille. Det må jo være perfekt tidsfordriv, før prinsen vår kommer. Vi får jo så mye vakkert strikk, så det er bra. Jeg håper bare at jeg kan klare å lære meg jeg også. Selv om jeg er skeptisk til mine egne kunnskaper på området. Noen sa til meg at kan jeg strikke sokker, kan jeg iallefall strikke mye annet også. Jeg er ikke så sikker, men håper det er rett :) 

Nå skal vi få vasket opp mer snart, og alt av sengetøy ol. må også igjennom maskinen. Klesvask er virkelig koselig når det er prinsen sitt ja <3

 

Nydelig hentesett til prinsen!

Jeg er så takknemlig for alt det fine vi får til den lille prinsen vår, og selvsagt har den kommende mormor også strikket til han. Nydelig sett i babyblå, og det spørs om dette ikke blir hentesettet. 

Jeg tåler jo knapt å se babyklær ol. for tiden, blir så lengselsfull etter at han skal komme. Nå er det ca. 6 uker igjen, så tiden går jo absolutt fremover. Idag har vi vært på IKEA faktisk, kan konkludere med at det nok var siste turen på slike varehus før fødsel. For jeg ble helt ødelagt i ryggen av all gåingen, og når vi kom hjem var jeg totalt utslitt. Endte rett på sofaen med puter og teppe, og halvsov/sov i flere timer. Det gjorde godt, og da jeg våknet igjen hadde mannen fyrt i ovnen og gjort det koselig. Jeg må vel bare innse at jeg ikke klarer så mye lenger sånn rent fysisk krevende, så det får jeg ta igjen senere. 

Men så var det dette settet dere skulle få se da, så utrolig nusselig. 















Helt nydelig, og et flott babyteppe fikk vi også. Tusen hjertelig takk mamma, det blir nok bra på hjem fra sykehuset når den tid kommer. 

Nå skal denne snart høygravide damen slappe av litt, før en ny arbeidsdag imorgen. Jeg teller skikkelig ned til mammaperm om dagen, gleder meg utrolig mye til det. Samtidig som jeg nok kommer til å savne jobben også, så blir det godt med fullt fokus på den lille prinsen. 

Riktig god kveld til alle!

Nydelig babystrikk!

Like før jul, fikk jeg en pakke i posten. Gaven var fra to flotte damer, og jeg vet minst en av dem iallefall følger bloggen min. Dette er andre gangen jeg mottar nydelige ting til babyen, som kommer fra utrolig hyggelige mennesker som følger meg. Må jo si at det er skikkelig stas, og jeg setter selvsagt utrolig stor pris på det. En av gavene var en strikket bamsedress, hva er vel vakrere enn nydelig hjemmestrikket til de små? 







Er jo så nydelig og nusselig, kan nesten ikke vente til lille kommer og kan bruke noe av alt dette flotte vi har :) Kunne virkelig ønske at jeg var god på å strikke selv, det er jeg dessverre ikke (enda iallefall). Har store planer om å lære meg litt når jeg starter på mammaperm. Mammapermen min starter den 3. februar. Akkurat 4 uker til! Må si jeg elsker jobben min, men samtidig begynner jeg å lengte etter permisjon nå også. Graviditeten blir jo tyngre nå merker jeg, magen blir tung og jeg har en del nedpress som gjør vondt til tider. 



Fikk også en nydelig pose, som nok blir varm og god for lille prinsen vår. 

Tusen takk dere flotte damer som ga oss dette, jeg tror prinsen er bortskjemt allerede. Det har jeg sagt flere ganger. Han er bortskjemt før han kommer til verden... Må jo si at vi ikke ønsker å skjemme han bort med matrielle ting og sånt da, eneste han skal bli bortskjemt på er kjærlighet. Det kan han jo teknisk sett ikke bli bortskjemt på ;) Uansett setter vi utrolig stor pris på sånne flotte ting, nydelig bruksting som kommer godt til nytte <3

Tusen hjertelig takk, Astrid, og send takken videre også er du snill :) 

 

Magebilder iløpet av graviditeten!

Nå har vi kommet oss til uke 33+2 i graviditeten, og lillegutt viser hver eneste dag at han trives og har det bra. Det presser som jeg nevnte igår, ganske så godt opp mot bryst og ribbeina nå. Jeg har ikke plass til mat føles det som, og av og til kjennes det ut som jeg har beina hans ved skuldrene 😂

Jeg har tatt litt bilder iløpet av graviditeten, veldig dumt at jeg ikke har merket dem med uke. Men, det er iallefall fullt mulig å se hvordan magen har vokst. Ganske fascinerende i grunnen.

Jeg hadde jo masse strekkmerker og løshud på magen, fra tidligere ekstrem overvekt og påfølgende vekttap. Så strekkmerker har jeg aldeles ikke bekymret meg for, og jeg har egentlig bare fylt i løshuden så langt. Jeg har faktisk enda noen cm å gå på når det gjelder løshud, så jeg har foreløpig ikke fått nye strekkmerker heller. Ikke at det spiller noen rolle i grunnen... Lillegutt er verdt alt, uansett hvordan det hadde vært.

Jeg tenkte det hadde vært moro å ta et lite blikk på hvordan magen har utviklet seg, og dele det med dere her på bloggen ❤

Et av de første bildene jeg tok, kan tenke meg rundt uke 12-13 kanskje.

OK, dette er ikke magebilde. Men koselig å ha med, er bilde fra uke 6+3 og vi hadde vært på vår første ultralyd. Er jo ikke mulig å se annet enn en klump, men dette var virkelig en bra dag for oss. Jeg forventet nemlig at jeg hadde mistet spiren, for jeg blødde heftig flere ganger i starten av graviditeten. Jeg startet med blødninger uke 3, altså en uke før jeg testet positivt. Det fortsatte bare, og jeg opplevde 2 styrtblødninger. Hvor den siste styrtblødningen som også var den værste, kom bare noen dager før den planlagte tidlige ultralyden. De fleste som har gjennomgått IVF behandling, får tidlig ultralyd.

Jeg var altså sikker på å ha mista spiren, så sjokket var stort da alt var normalt og hjerte banka og slo inni den lille bønna ❤ Blødningene mine avtok rundt uke 7, og siden har jeg ikke vært plaget. Takk og lov!

Her har jeg kommet noen uker videre 😊

Må si det er ganske merkelig, for jeg har følt med stor så lenge. Men jeg ser jo på mange av bildene (også når de ble tatt), at jeg ikke var så stor som jeg trodde.

Magen begynte å vokse litt mer, og jeg hadde kjøpt mine første gravideklær. Tror dette er rundt uke 25/26 et sted 😊

Rundere mage😍

Rart med det hvordan magen kan endre form fra uke til uke.

Tror jeg må ha vært rundt uke 30 på dette bildet 😊

Lillegutt har så og si fylt ut denne gravide genseren, burde kjøpt den i en større størrelse. Regner med den er for liten nå, har ikke prøvd.

Siste bildet her er fra igår, 33+1.

Har nok maaaaaange andre bilder også, men dette er et utvalg av dem. Er vel først nå på de siste bildene, at magen faktisk begynner å bli det man kan kalle stor❤

Jeg merker det godt også, har litt utfordringer med å strekke meg og bøye meg etter noe på gulvet for eksempel 😊 Så blir mye servering fra min bedre halvdel❤

Det var altså noen magebilder, jeg skal dele flere nå de siste ukene. Antar at forskjellen fra uke til uke fremover blir meget merkbare. Blir spennende og se akkurat hvor stor den blir til slutt. Synes det er rart at magen kan vokse så mye, mens jeg har stått stille på vekta siden uke 25 faktisk og er nå i uke 33+2. Gjør uansett ikke noe, jeg gikk opp mer enn nok i 1. trimester 🙈 og litt fra uke 11 og frem til uke 25. Så bare bra det bremser litt, ligger nå på ganske nøyaktig 14 kg opp totalt. Så det føler jeg rekker 😅

Så utrolig nusselig at jeg dør litt ❤

Etter snart 9 år med strev, synes jeg prinsen vår fortjener en egen blogg. Veien frem mot å bli gravid var lang og tøff, mange oppturer og nedturer. Derfor er det ganske uvirkelig at jeg sitter her nå, snart høygravid. Etter 4,5 år med jobbing for vekttap og så en del IVF forsøk, satt endelig den søteste prinsen i verden. 1. juni 2016 ble fryseegget satt inn, som nå er en sprell levende og aktiv gutt i magen 💙

Med termin 24.februar, er det på høy tid å se over hva vi har og ikke. Siden jeg ble veldig syk i jula, har den siste tiden gått med til legebesøk og hvile. Nå har det værste sluppet taket, bank i bordet. Jeg er bare en smule døv, hører ekstremt dårlig etter heavy ørebetennelse. Iløpet av 10 dager var jeg igjennom samtlige betennelser som går an å få i de øvre luftveiene, var utrolig slitsomt når man er gravid i tillegg. Heldigvis har det meste en overgang. Fødsel blir nok rimelig smertefullt, men det å ha konstante smerter av sykdom er bare så unødvendig. Sterke smerter som ikke ender i en premie, er liksom ikke det samme.

Idag tok vi altså rett og slett å tok frem klær og klipte litt lapper av, og tok en titt på hva vi har. Vi har en del kunne vi konkludere med, men mangler nok litt diverse. Sokker fant vi ut at vi foreløpig har nok av, bodyer også tror vi. Iallefall nok til starten, så kan vi kjøpe mer om det viser seg å være litt knapt. Strømpebukser mangler vi, har bare 1 par. Mangler også litt på bukser, gensere og dresser. Men alt i alt har vi en del, så hadde ikke vært krise om han kom for å si det sånn.

Altså, er det noe som får humøret på topp selv om formen er middels, er det å sortere i noe så søtt som babyklær.

Dette er noe av alt det fine vi har fått, til jul og noe som var gaver til en planlagt babyshower. Var så heldig at det var planlagt babyshower, men den klarte jeg fint å sabotere selv med heftig sykdom. Litt trist at det ikke ble noe, men er liksom ikke så mye å få gjort med det. Må jo forresten vise dere den flotte bleiekaken vi fikk❤

Nydelig fin 😊

Altså, spesielt de sokkene der. De er så utrolig søte 😍 Mannen som kjøpte dem.

Det settet falt vi helt for, tror vi kjøpte det på H&M. Jeg er generelt utrolig glad i brunt, beige osv. Så det måtte jo bare bli med hjem.

Et av de første tingene vi kjøpte etter ordinær ultralyd, husker faktisk hvor utrolig skummelt det var å begynne å kjøpe ting til den lille. Når man har prøvd i så mange år, er man ganske redd for at noe skal gå galt. I tillegg føles jo alt ganske uvirkelig en god stund.

Vi har jo selvsagt også sørget for å sikre oss de gratis babypakker som er å få fatt i. Faktisk er jeg mest fornøyd med Rema1000 sin, Apotek1 sin kommer på en tett 2.plass og Libero sin startpakke var i grunnen litt skuffende. Uansett er det jo fint med alt man kan få gratis, men det var virkelig stor forskjell på Rema1000 og Apoteket sin, kontra Libero sin synes jeg.

Magen vokser også, definitivt. Jeg var hos jordmor idag, og hun kunne konkludere med at det ikke er noe å gå på oppe ved ribbeina lenger. Så når magen vokser nå fremover, kommer den til å vokse utover. Jeg har jo kjent presset oppover en stund, ikke alltid like behagelig. Og lillegutt liker veldig godt å presse rumpe og bein opp i mine ribbein💙👶

Idag er jeg i uke 33+1, så det nærmer seg jo mer og mer termin. Lillegutt er superaktiv i magen, og jeg har fått mye kynnere de siste dagene. Da jeg var syk, slapp og ikke orker annet enn å ligge stort sett. Hadde jeg ikke kynnere, nå som jeg er mer oppegående har de kommer for fullt. Igår fikk jeg kynnere hver gang jeg reiste meg så og si, da jeg la meg for å sove fortsatte det med kynnere hvert 8-10 min i sikkert nærmere 2 timer. Kunne jo begynne å lure på om det var fødsel på gang 😅 Jordmor var ikke så bekymret idag akkurat, det er nok normalt som hun sier.

Vi er jo veldig klar for å møte lille prinsen vår, men vi vil jo veldig gjerne at han skal være helt klar selv først også 😊 Så han har det nok best i magehuset sitt til iallefall uke 38. Jeg ble jo satt på glukosebelastning tidlig i svangerksapet, pga dia2 i nær familie. BMI'en min var også såvidt over grensa for belastning. Så i uke 13 tok jeg den, og blodsukker før var 4,8 og blodsukker etter 2 timer var 8,5 😏 De satte diagnosen svangerskapsdiabetes på meg, da de visst ikke skiller mellom glukoseintoleranse og svangerskapsdiabetes lenger. Det burde kanskje ikke overrasket meg, siden jeg har pcos og visste fra før av at jeg er insulinresistent... Allikevel føltes det ganske tungt, siden kostholdet mitt har vært utrolig sunt og bra siden 2011. Heldigvis har jeg målt gode verdier så og si hele tiden siden den, og har en del ekstra oppfølging pga det.

Blant annet vekstkontroller. Lillegutt ble målt til hele 2300 gram lille nyttårsaften, måtte inn på KK pga altfor høyt blodtrykk på legevakten. Kom nok av sykdom og infeksjon, men var godt at de sjekka lillegutt ordentlig en ekstra gang også. Selv om jeg egentlig ikke var bekymret for han, for han var superaktiv hele tiden mens jeg var syk. Det er jo et godt trivselstegn, så tenkte egentlig ikke at noe var galt med han. Heldigvis var det ikke grunn for å tro at jeg har begynnende svangerskapsforgiftning, da det ikke fantes proteiner i urinen. Blodtrykket gikk også ned igjen til der det har vært, så da fikk jeg reise hjem på natta med mamma og mannen min. Lille gutten i magen min ligger altså litt over gjennomsnittet i vekt, og er forventet å bli rundt 4 kg ved fødsel. Men han følger sin kurve perfekt, og det er det viktigste. Magemålene hos jordmor, stemmer "dessverre" ganske godt med målingene av den lille med tanke på vekt. Så det blir nok en litt stor baby dette, men det er ikke fordi jeg slurver med mat og blodsukker. Legene har vel egentlig sagt at han "bare er sånn", at det nok ligger i genene.

Det har med andre ord vært en tøff jul, jeg husker egentlig ikke så mye av julen. Føler ikke at jeg har hatt jul heller, for den saks skyld. Alt har gått bort i sykdom og smerter, men godt formen stiger nå. Det er jo tross alt det som teller. Og at lillegutt har det bra, ikke minst 💙👶

Ny blogg!

Velkommen til blogg.no! :)

Dette er det aller første innlegget i din nye blogg. Her vil du finne nyttig informasjon, enten du er ny som blogger eller har blogget før.

Trenger du litt starthjelp finner du våre hjelpesider her: http://faq.blogg.no/, og vår engasjerte supportavdeling er tilgjengelig (nesten) 24/7.

Bloggen
Ønsker du å gjøre den nye bloggen din litt mer personlig anbefaler vi at du fyller ut profilinfo, og velger et design som passer til deg. Vil du bare komme i gang med bloggingen kan du starte et nytt innlegg.

Hashtags
Blogg.no bruker hashtags for å samle innlegg som handler om samme tema. Hashtags gjør det lettere å finne innlegg om akkurat det temaet du søker. Du kan lese mer om hashtags her: http://hashtags.blogg.no/

Andre nyttige sider
Infobloggen: http://info.blogg.no/
Vårt regelverk: http://faq.blogg.no/infosider/retningslinjer.html
Vilkår for bruk (ToS) og integritetspolicy: http://faq.blogg.no/?side=omoss

Nå som du har lest dette innlegget kan du redigere det eller slette det. Vær dog oppmerksom på at det alltid må være minst ett innlegg i bloggen for at den skal fungere - det er for eksempel ikke mulig å redigere designet uten at det finnes innlegg i bloggen.

Når du skal logge inn neste gang kan du gjøre det fra vår forside på http://blogg.no/.

 

Vi håper du vil trives hos oss!

hilsen teamet bak
blogg.no

 

blogg.no | logg inn | hjelp | regelverk | vilkår | om oss | kontakt oss | infobloggen

 

Les mer i arkivet » Juni 2017 » Mai 2017 » Mars 2017
hits